Dylan gikk på scenen i Oslo Spektrum mandag kveld kledd i en svart, westernaktig dress med gullknapper på ermene og på utsiden av buksebenet.

Dylan står med bustehodet bøyd over et elpiano og akkompagnerer en bluesaktig versjon av «To be alone with you» fra «Nashville skyline».

Med seg har han Larry Campbell på gitar, Freddy Koella på gitar, Tony Garnier på bass og George Recile på trommer.

Best med gitar
«Baby Blue» følger, og gitaristene spiller seg gradvis varme på små soloer. Dylan tester også munnspillet før han og bandet rocker opp «Cry a while» fra «Love and theft». Så er det klassikertid med «Just Like Tom Thum's Blues», «It's all right ma», og på den sistnevnte begynner det på sitt skjeve vis å swinge skikkelig.

For på «Boots of spanish leather» tar Dylan gitaren, og Garnier bytter ut bass med ståbass for en låt. Med Bob på gitar begynner det å svinge, og man føler Dylan-magien. På «Things have changed» reiser de første publikummerne seg i Oslo Spektrum, og fra «Highway 61» står folk i midtgangen. Dylan og bandet rocker sammen, og får fram det store i Bob-låta.

Neste låt er «Shooting star». Balladen blir et eksempel på hvordan Dylan kan breke og surkle fram en ballade på en vakker måte. Nå høres også munnspillet varmt ut. Det er Dylan også. På «Tweedle Dee» leker han med ordene og rocker over pianoet.

 

Får «norsk» hjelp
Så er vi tilbake på «Shot of Love»-plata og «Every grain of sand». Tempoet er dratt litt ned, og noe av spillegleden fra Dylan på gitar mangler. Godt da at Freddy Koella spiller en følsom solo. I «Honest with me» rocker og river det igjen, godføttene går på betonggulvet. Så «Don't think twice», som Dylan gjorde på akustisk gitar i Stockholm. I Oslo tar han også den på piano, mens Garnier er tilbake på ståbassen. Mens stemmen er rusten, er Dylans munnspill like skarpt som den gang en ung Bob skrev sangen om et brutt forhold.

Ekstranummeret starter med «Cat's in the well», og karene på scenen har fått selskap av en «norsk» gitarist.

- Vi har en fyr her, han spiller på en av platene mine, sier Dylan når han introduserer Mason Ruffner som har flyttet fra Austin i Texas til Norge - først Hamar og nå Oslo. Ruffner kom også på scenen med Santana da han spilte i Oslo nylig, og nå med sin gamle bekjente Bob Dylan.

Sammen rocker seksmannslaget gjennom «Like a Rolling Stone» (fortsatt er det fantastisk å høre Dylan hvese «How does it feeeel!») og «Forever Young» før de sender oslopublikummet hjem med en mektig «All along the watchtower».

Da Johnny Cash nylig døde, skrev Dylan «på en måte var han mer med meg enn folk jeg ser hver dag». Vi ser ikke Dylan hver dag, m en vi er heldige nok til å ha ham som gjest i Oslo med få års mellomrom. Denne gang tok vi imot en vital og spillesugen gjest.

Dylan inn til beinet

KONSERT: I en svart blanding av uniform og narredrakt, med blanke knapper nedover armer og bein, entrer Bob Dylan Oslo Spektrum. Han stiller seg bak et piano ute på venstre flanke, og bandet dundrer løs med noe som nærmest er en rockabillyversjon av countrylåten «To Be Alone With You».

Derfra over i et mykere toneleie når den ene av de to gitaristene, Larry Campbell, svinger steelgitaren over «It's All Over Now, Baby Blue», i et arrangement som innbyr til nytolkning og innlevelse i en av Dylans tristeste kjærlighetsviser. Sangeren har lagt seg i et dypt utgangsleie og synger liksom nedenfra og opp på siste ordet i hver strofe.

Snerrende
Det skal vise seg at dette er en vokalstil han dyrker gjennomført, noe som bidrar til det monotone preget tvers igjennom den to timer lange konserten .

Han gyver videre inn i «Cry Awhile», med steinhard shuffle og energisk aggresjon. Neste låt er «Just Like Tom Thumb's Blues», og Dylan minner om en hviskende, grånende og glefsende ulv - både farlig snerrende og hard i pelsen, men ikke særlig variert i uttrykket.

Riktignok er ikke Dylan noen Leif Ove Andsnes, men når han først skal spille piano gjennom mesteparten av konserten, burde spillet tilført låtene et eller annet. Men det skjer ikke. Dylans spill er mer kuriøst enn virtuost, iblant direkte surt. Snarere er det gitarene til Freddie Koella og Larry Campbell og bassen til Tony Garnier, i de siste låtene også supplert av den Oslo-baserte gitarhelten Mason Ruffner, som skyver konserten framover. Mens George Recile på trommer dundrer løs uten å skape særlige nyanser i rytmen.

Få lightere
Bortsett fra et par akustiske arrangementer er konserten først og fremst rock'n'rollutgaven av Bob Dylan. Et høydepunkt blir «Things Have Changed» fra filmen «Wonder Boys», som minner om hvilken betydningen begrepet forandring har i Bob Dylans poetiske univers, også forandring av sangene fra konsert til konsert.

Dylan har valgt å gå tilbake til røttene, og det lykkes å gi konserten et preg av kompromissløs rockabilly. Dundrende utgaver av «Highway 61 Revisited», «Tweedle Dee & Tweedle Dum», «Honest With Me» og «Summer Days» blir sterke og inn-til-beinet, uten kjøtt på knokene.

Men låter som «Shooting Star», «Every Grain of Sand» og «Don't Think Twice, It's All Right» blir ikke de poetiske kontrapunktene de kunne ha vært til disse flintharde låtene. Det samme skjer når Dylan byr på fire ekstranumre. Når man bare skimter tre nølende lightere under framføringen av Dylan-svisken «I Shall Be Released», er det et eller annet som ikke stemmer. Og verken «Like A Rolling Stone» eller «All Along The Watchtower» får salen til å løfte seg.

Kanskje er det Dylans mening på denne turneen å skave bort både sentimentalitet, billedskapende kraft og poesi fra sitt mangfoldige repertoar og tydeliggjøre en reindyrket, klar, konkret rock'n'roll.I så fall har han langt på vei lykkes. Men inn til hjertene når han ikke denne gangen.